Fjols til fjells

Sommeren som aldri kom venta til det ble høst. I det fine været tenkte jeg i min visdom at det kanskje kunne være en ide' å kombinere frisk luft og sol med litt mosjen. Jeg iverksatte planen min: "Sønn ultra" skulle lures vekk fra PCen sin i kjelleren, gubben var ikke like tungbedt da han ble spurt, og beskjeden ble i går gitt: "Vi skal på tur!" Guttungen så tvilende på meg, som om han lurte på om jeg var riktig frisk. Vi snakker her om et kvinnemenneske som nærmest har allergi mot frisk luft, og ikke er kjent for å springe til fjells.

For å gjøre hele seansen mer lystbetont sto jeg opp og lagde omelett som turmat. Vi ordna med kaffe, og jeg rota i det hemmelige lagret mitt etter noe som kunne minne om tru - sjokolade. Guttungen var stadig tvilende. Gubben tenkte sikkert at han fikk smi mens liket var varmt, og motivere meg når jeg først hadde gått til dette skrittet.

Med friskt mot startet ferden opp mot toppen. Tempoet ble holdt nede av meg selvfølgelig, mens guttungen sprang som en hvalp i forvegen, og stoppet stadig for å se om jeg ikke kom etter snart. Formen er vel ikke den beste, og da vi nærmet oss toppen måtte jeg stadig stoppe for å sette tilbake hjertet som holdt på å hamre sin veg ut av brystet på meg. Jeg kom meg til topps uten varige men. I stedet for å tenke: "Den toppen skal jeg på en gang," når jeg kjører forbi Sollitind, kan jeg tenke:"Der har jeg vært!" Til tross for at jeg sikkert må krype på jobb i morra, kan jeg vite med meg selv at jeg klarte det. Det er ikke måte på hva jeg kan få til, med litt ekstra tid - og et par års motivasjon..... Kan til og med hende at jeg finner meg en annen topp jeg skal overvinne - forhåpentligvis ikke så alt for langt fram i tid.

For i dag kan jeg i alle fall sette meg ned med beina høyt, klappe meg selv på skuldra, og tenke: "Ædda, bædda. Det hadde dere ikke sett for dere!"