Tidsklemma

Nå er det lenge siden jeg har skrevet. Dagene ser bare ut til å bli mer og mer hektisk utover høsten. Alle har kommet i gang med sine aktiviteter, og all verdens foreldremøter står i kø. Når det alltid skal skje en rekke ting på ettermiddagen gjør vi som i de finere familier: Vi spiser middag et sted mellom 20.00 og 21.30. Dersom vi skulle spist tidligere ville alltid en eller annen blitt fri for mat, eller blitt for "stinn" til å dra på trening etterpå. For ikke å snakke om at kokken er en forutsetning for at det skal bli varme måltider her i huset - Det vil med andre ord si MEG!

Mellom slagene skal det gjøres lekser. Jeg er forresten veldig flink til å pugge gloser, og lage hvit saus samtidig. Hoderegning og brødbakst går også fint. Ja til og med engelsk, naturfag og RLE går supert til grønnsakskutting. Jeg har alle fingrene i behold enda. Jentungen ser ut til å kose seg med denne typen leksehjelp. Da kan hun knekke eggene for meg mellom delestykkene, og holder dermed ut lengre. Det eneste en må passe på er at det ikke blir for sein. Det er nemlig utrolig hvor morsom den engelske leseleksa kan bli når klokka nærmer seg ni! Vår Herre og hans disipler skulle bare visst hvordan vi lo av dem.

Når kvelden kommer, og en kanskje er ferdig med forberedelsene til neste dags undervisning, kan en pungtere i en stol, og se på et eller anna hjernedødt på TV. Heldigvis hender det at min kjære lapper pungteringen, og har gjort det lille ekstra for deg. Noen ganger er du ikke engang klar over at det var akkurat det du trengte. En kan bli forbløffet over hva de rundt deg egentlig vet om deg.

En er egentlig veldig priviligert som har unger som er aktive og har venner. At en har muligheten til å gjøre noe på fritida selv, og at vi alle er glade for hverandre når vi møtes og spiser fisefin "fortgjort - middag" klokka 21.00

Ut av hvilemodus

Da er planleggingsdagene over, og elevene er tilbake! Ritualet første skoledag er like spesielt hvert år. Lærerne står ansikt til ansikt med elevene, og vi blir målt og veid fra topp til tå. Lurer av og til hva de tenker der de står. Hvilke forventninger har de? Uansett er det bare å håpe at vi i alle fall klarer å innfri noen av forventningene. Dersom man skulle innfri alle elevenes forventninger måtte en mest sannsynlig kunne splitte personligheten sin i tohundreognoeneogfemti på komando. I mitt tilfelle tror jeg dette ville blitt noe rotete, så jeg tror jeg lar det være.

Igjen har jeg stukket hodet ned i læreplaner og bøker, og forsøkt å gjøre meg noen tanker om hvordan jeg best mulig kan gripe dette an. Det ligger mange timers hodebry bak hvert undervisningsopplegg, så her er det bare å brette opp armene, legge en bokperm mot hvert øre, og nesen midt i boka, og håpe at man får noen gode ide'er. Igjen skal man ligge med gullapper på nattbordet. Dersom man ikke har det, blir konsekvensen at man ikke får sove resten av den natta, i redsel for å glemme det geniale en nettopp har kommet på.

Det hender at det en har planlagt ser bedre ut på papiret, enn det er når det skal omsettes i praksis. Enda så mange års erfaring man har, og så godt gjennomtenkt opplegget var, hender det man står der med skjegget fullt av postkasser (eller noe slikt), og en må trå til med det en kan kalle "stunt - pedagogikk". Da jobber hjernen på spreng, og du gjør ditt ytterste for at elevene skal tro at dette er det du har planlagt. En må ha en alminnelig stor grad av kaostoleranse i dette yrket. Selv om du har forberedt en utrolig flott time der elevene skal gjøre oppgaver på data, og du har funnet en rekke kunnskapsfremmende linker der ute i syber space, er det ikke sikkert at skolens tråløse nettverk bryr seg om det! Du kjenner det koker rundt ørene, der du rolig og avbalansrert tar en backupplan ut av bukselomma, BHen eller andre egnede plasser. Du har atter en gang reddet situasjonen. Du er "Superwoman"! Heldigvis har "Superwoman" dårlig hukommelse, og gjentar øvelsen med jevne mellomrom, med vekslende hell. Men! Det er da slik at elevene også skal lære seg å bli tålmodige før de skal ut i verden. Ustabile nettverk er en fantastisk oppfinnelse i så måte.

I kveld skal vi alle gå til sengs mette av inntrykk og opplevelser etter første skoledag. Elevene skal i mange måneder få lov til å diskutere oss ved middagsbordet, og vekselvis fortelle hvor flotte, og hvor idiotiske vi er. Med andre ord: Verden er igjen slik den skal være etter sommerferien.

Komplekser

Vi kan ha komplekser for så mangt. I ungdommen er det få som ikke har noe de ikke liker dersom de kikker seg i speilet. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med at man ser ut som et kunstverk - En ekte Picasso!

Jeg har funnet ut at jeg er veldig moderne. Jeg sagger både her og der! Kanskje det blir litt værre når ikke sagging er så moderne lengre. Huden er ikke lengre så stram som den skulle vært, men Gud forby at jeg skulle finne på å bruke penger jeg ikke har på plastisk kirurgi. Jeg har ingen intensjon om å ha et ansikt som ser ut som om jeg går i en vindtunell til en hver tid. Grevinnearmene mine tror jeg også jeg skal la være - vinger kan være kjekt å ha en vakker dag. Dessuten høres det så fornemt ut med grevinnearmer: "Grevinne Karina". Hmmmm.....

Jeg kom til å tenke på det da jeg farga håret mitt i går: Jaja. Noe må man da gjøre for at man ikke skal avsløre sin egentlige identitet som heks. Alternativt kunne jeg nappet grå hår da de begynte å dukke opp lenge før jeg var 30, men da hadde jeg sett ut som King Kongs rollon før jeg var 35. Det er ikke like enkelt for oss kvinner å vare fjerne restene, slik menn gjør når vikene ser ut som fjorder.

For oss kvinner er det vanskelig å ikke ha komplekser når puppene ser ut som to vrengte bukselommer etter å ha ammet de søte små. Heldigvis finnes det mange vidunderlige BHer som hjelper deg med slikt. Da trenger du ikke bekymre deg før om kvelden når du tar av deg BHen og hepser både pupper og valker med deg til sengs. Det er ikke bra for selvtilliten å kle av seg på badet, og det er en grunn til at damer rundt 40 ikke lengre vil ha ei stor speildør på skyvedørsgarderoben sin.

Så, så, tenåringer. Gled dere: Kompleksene vokser med alderen uansett om Picasso ble genierklært!

Fjols til fjells

Sommeren som aldri kom venta til det ble høst. I det fine været tenkte jeg i min visdom at det kanskje kunne være en ide' å kombinere frisk luft og sol med litt mosjen. Jeg iverksatte planen min: "Sønn ultra" skulle lures vekk fra PCen sin i kjelleren, gubben var ikke like tungbedt da han ble spurt, og beskjeden ble i går gitt: "Vi skal på tur!" Guttungen så tvilende på meg, som om han lurte på om jeg var riktig frisk. Vi snakker her om et kvinnemenneske som nærmest har allergi mot frisk luft, og ikke er kjent for å springe til fjells.

For å gjøre hele seansen mer lystbetont sto jeg opp og lagde omelett som turmat. Vi ordna med kaffe, og jeg rota i det hemmelige lagret mitt etter noe som kunne minne om tru - sjokolade. Guttungen var stadig tvilende. Gubben tenkte sikkert at han fikk smi mens liket var varmt, og motivere meg når jeg først hadde gått til dette skrittet.

Med friskt mot startet ferden opp mot toppen. Tempoet ble holdt nede av meg selvfølgelig, mens guttungen sprang som en hvalp i forvegen, og stoppet stadig for å se om jeg ikke kom etter snart. Formen er vel ikke den beste, og da vi nærmet oss toppen måtte jeg stadig stoppe for å sette tilbake hjertet som holdt på å hamre sin veg ut av brystet på meg. Jeg kom meg til topps uten varige men. I stedet for å tenke: "Den toppen skal jeg på en gang," når jeg kjører forbi Sollitind, kan jeg tenke:"Der har jeg vært!" Til tross for at jeg sikkert må krype på jobb i morra, kan jeg vite med meg selv at jeg klarte det. Det er ikke måte på hva jeg kan få til, med litt ekstra tid - og et par års motivasjon..... Kan til og med hende at jeg finner meg en annen topp jeg skal overvinne - forhåpentligvis ikke så alt for langt fram i tid.

For i dag kan jeg i alle fall sette meg ned med beina høyt, klappe meg selv på skuldra, og tenke: "Ædda, bædda. Det hadde dere ikke sett for dere!"

Hvor ble tiden av?

Det er nok flere med meg som lurer på hvor tiden ble av? Hukommelsen skyller vekk perioder av livet mitt, og plutselig våkner man opp og har fått store unger. Det kan da ikke stemme at guttungen skal se ned på sin mor? eller at jentungen skal tjuvlåne mammas sko? Jada. Hun har lånt skoene mine før, men det var i hensikt av å kle seg ut. Den gangen kunne hun fått begge føttene i en og samme sko. Var ikke det sist sommer???? Nei - det var visst ikke det.

Du skjønner at tiden har tatt deg igjen når du sitter og hører på din sønns fornuftige resonnement over et forholdsvis alvorlig emne. Du blir forvirret når han slår i hjel det ene argumentet ditt etter det andre. Deretter blir du positivt overrasket, og klapper deg selv på skuldra, for han er jo DIN sønn! Du har bare glemt alle de gangene han skjerpet argumentene sine på deg, og tapte. Han har tydelig lagret og lært. Nå finter han deg ut fordi han vet hvilken vei du går - Utspekulert? Nei. Han har jo lært det en plass.

Jentungen har også plukket opp ett og annet fra deg. Både vaner og uvaner. Hvorfor i svarte kan ikke barn gjøre som du sier, ikke som du gjør??? OK! Det er ikke så vanskelig å takle et barns uvaner når de er lik dine egne. Det kunne absolutt vært værre. Du føler deg også gammel når du ser lenestolen holder på å knekke under dere der jentungen kommer krypende opp på fanget ditt som i gamle dager. NEI! Det kan umulig være jeg som er blitt så mye tyngre (jeg vet du tenkte det!!!).

Du forstår at du er gammel når ungene dine spør om hvordan ditt og datt var "da du var ung". Kanskje er det ikke så rart. Disse ungene kan ikke forestille seg en verden der man ikke hadde mobiltelefon, MP3, eller der vår Comandore 64 hadde mye mindre minne enn de aller fleste mobiltelefoner nå til dags. Utviklinga har vært enorm siden "jeg var ung", så jeg vurderer å gi opp å svare: "Jeg er da ung enda".

Selv om jeg ikke synes det er så mange år siden man gikk på ungdomssenteret, vandra rundt i lørvete dongeribukse, silkeskjorte, og så mange juggelsmykker rundt halsen at man knapt kunne gått oppreist for å se ut som Madonna. Hvem i all verden ønsker å se ut som Madonna i dag? Hun burde kanskje også skjønne at hun bør slutte å kle seg som hun gjorde for 25 år siden - da jeg var ung......

Skumring

Da erklærer jeg kalenderperioden medio juni - medio august for over. I fjor kalte vi dette sommer, men den betegnelsen er vel knapt passende i år.

De første gule bladene er kommet til syne på den ene bjørka i hagen. Folk legger ut bilder av multebær, blåbær og sopp fra sine turer i skog og mark. Ute er det skjømt, og det begynner å bli på tide å finne fram sitt arsenal av stearinlys, og mindre sommerlig innepynt.

Er inne i siste ferieuke før møtet med nye elever. Et nytt skoleår er alltid forbundet med skrekkblandet fryd. Nye elever, nye koleger, timeplaner om faller på plasse en gang utpå høsten, og ny runde med skriving av planer for fag og for enkeltelever. Igjen skal man møte nye utfordringer, og få nye ting å å bryne seg på. Det er en del av utviklingen. Med ferie hele året tror jeg at hjernen min hadde visnet, og en hadde gått i ring og tenkt gamle tanker om igjen. Det er da ikke så aller verst å begynne på igjen.

De siste dagene skal man fortsatt være like vrangsøvd, og det er nærmest en tradisjon å tegne opp øynene med kajal de første dagene på jobb, i håp om at ingen ser at du egentlig sover. Det er tradisjon å ligge en halv meter over dyna og være livredd for å forsove seg første dag etter ferien, og det er tradisjon å bli glad over å se igjen gode koleger etter en lang ferie.

Ungene gleder seg til aktivitetene tar til igjen, og gruer seg til lekser og tidlige morgener. Det vil si: Alt er slik det skal være! Igjen skal vi glede oss til helga, og nyte en og annen feriedag innimellom. De er kjærkomne pusterom i en hektisk hverdag.

Jeg får ikke sove!

Denne uka har jeg gjort opp til flere mislykkede forsøk på å snu feriehuet mitt tilbake til jobbhue. Dette har innebært en rekke idiotiske ting som: Prøve å stå opp tidligere, legge seg tidligere, ha en eller annen form for agenda i løpet av dagen (og følge den), spise til normale tider og gjøre ting en gjerne ikke ønsker å gjøre på toppen av en hektisk skolestart!

Det har fungert dårlig både å legge seg tidligere og stå opp tidligere. Du har sikkert merka at når du legger deg, og egentlig ikke er spesielt trøtt, legger du merke til de mest idiotiske ting. Du merker den lille bompen (max 2 mm) som lages av en liten rynke i lakenet. Du kjenner at uansett hvordan du har dyna, er det akkurat litt for varmt, eller litt for kaldt. Til slutt ender du opp i ei merkelig stilling med litt av kroppen utenfor -, og litt innenfor dyna. Selvfølgelig er dette etter kort tid det motsatte av det du nå føler.

Etter en times tid ligger du og irriterer deg over sovelydene til din kjære. Ikke bare lydene - men det faktum at han sover i vei, og du ligger der og teller takplater og spikerhull. Sauene du har talt får ikke lengre plass på soverommet, og tramper i vei opp trappa. Helsikes sauer. De skal bli får i kål til middag i morra! Forbaska sauer!

Det klør! Den lille flekken som begynte å klø, flytter seg nå rundt på kroppen din. Til slutt klarer du ikke å holde følge med kløen, og det kjennes ut som du klør over hele deg. Den kan kanskje skyldes et aldri så lite adrenalinrush. Pulsen stiger litt for hver gang du kikker på klokka, og den er blitt 15 minutter mer enn den var for en evighet siden. Du får panikk med tanken på at du snart skal opp. Det vil si; du skal opp dersom du skal følge målsettingen din om å stå tidligere opp.......

På et eller annet tidspunkt sovner du likevel, og er fullstendig amøbe når mobilen din jamrer om at du må stå opp! SÆRLIG! tenker du. Slår av alarmen, samt lyden på mobilen, snur ræva til den, og sover videre.

Seansen gjentas neste kveld!

Når sommeren kommer....

Nå har vi venta på sommeren i sju lange og sju breie. Når den endelig kommer, er det bare å skynde seg å "bruke den!" Nå skal alt til pers som innebærer at det helst ikke må regne. Gressklipperen dras fram i ei faderlig fart. Kanskje en da kan få klippet plenen uten å ligge å grave løst det som har klistra seg fast inni klipperen. Malepensler, maling og whitesprit. Garasjeportene som har stått på trutning hele forsommeren skal endelig få et etterlengtet strøk maling, uten at malinga er halvblanda med vann.

Nå skynder de som enda har hagemøblene sin ute seg å be gjester. De må i det minste kunne si at hagemøblene har vært brukt mer enn en gang eller tre i år. De som ikke har drylt grillen avgårde i frustrasjon og forbannelse, kan sågar by gjestene sine på mat (med mindre den er halvt bortrusta der den sto).

Det blir travelt når sommeren kommer. Mens malinga tørker og gresset gror, skal man helst også gå seg en tur i det fine været, gjerne før gjestene kommer. En må også grave gjennom alle vinterklærne, som ble dratt fram igjen like fort som de var pakka vekk, for å komme til shortsene som du vet du så på begynnelsen av sommeren, mens man enda trodde det skulle bli godt vær.

Kan ikke sitte her lengre vet du - Må ut å få malt strøk nummer to før regnet kommer!

Å ta skjea i den andre handa

I Norge har man mange gode ordtak, og uttrykk til ettertanke. Det er ikke alle jeg forstår like godt. Det kan selvfølgelig være fordi jeg er født i feil generasjon, og ikke forstår opprinnelsen til ordtaket. Det andre alternativet, som jeg forøvrig ikke liker, er at jeg rett og slett er dum.

Begrepet "å ta skjea i den andre handa", har jeg forstått handler om å skjerpe seg, og rett og slett gjøre en innsats for å få fullført noe, eller forbedra innsatsen. Jeg synes ikke det henger helt på greip....

For det første er det lite du kan få utført med ei skje i handa, annet enn å spise da. For det andre ville selv dette være vanskelig for meg. Jeg er over hodet ikke koordinert dersom jeg må gjøre noe med den handa jeg ikke bruker til vanlig. Dette ville rett og slett bli "venstrehåndsarbeid", noe som forøvrig ikke er et positivt ladet begrep der jeg kommer fra..... Med andre ord: Jeg ville hatt større problemer med å treffe munnen med denne taktikken. Dette kunne raskt bli grisete. Dessuten kunne man fort ha tatt "munnen for full"...

Jeg har konkludert med at man får utretta mer med penn, hammer, kniv, eller anndre verktøy enn sleiv. Det er ikke engang mange matretter du kan spise med skje. Det begrenser seg for de fleste til grøt, gryterett og suppe. Jeg har i tillegg engang hørt at "man skal ikke koke suppe på slekta!" Da er det i grunnen lite en står igjen med......

OL

I disse dager sitter fryktelig mange klistra til TV - skjermen. Familier tørner sammen i heftige diskusjoner over hvilken idrettsgren som har første prioritet, og de som mot formodning ikke er interessert hverken i landhockey eller skyting på løpende villsvin kan bare glemme å bla innom en av de kanalene som ikke har betalt mange titalls millioner for å sende fra lekene. I andre familier sitter de spredt rundt i huset for å se på hver sin kanal på nett - TV. Forstå det den som kan!

Hva er det som får oppegående, åndsfriske mennesker til å rigge seg framfor TV'n med øl og potetgull for å se på at noen løper ræva av seg (ei ræv som forøvrig er godt sponsa av Visa, Nike eller andre giganter). Greit nok at de gjøre noe som få andre i verden kan gjøre etter dem, men, ærlig talt: Det er jo over fortere enn at du har rukket å spise to flak potetgull!

I disse tider blir andre nyheter uvesentlige. Det nevnes i ei bisetning at 30 mennesker er drept i Syria, eller at tusenvis er på flukt over grensene til nabolandene. De får klare seg uten verdens oppmerksomhet i noen uker. Det har sikkert ikke bedret seg der nede til OL er over. Da kan vi igjen bekymre oss om ting som skjer i den virkelige verden.

De fleste familier går nok tilbake til hverdagen etter at OL er over. Kanskje begynner de til og med å bry seg om hva som skjer rundt dem, og familien Hvermannsen kan samles rundt gullrekka på NRK, til tross for at det nok blir lite gull å høste for Norge i sommer - OL i London 2012.



August

Da har august gjort sitt inntog. Sommeren som aldri kom, er over og en har igjen gleden av stearinlys. For mange er høsten kun et tegn på at vinteren kommer, at en skal få god kondis av snømåking, at en igjen må grave fram bilen når man har vært på jobb. Når en knapt har begynt på jobb begynner enkelte å bake til jul! De er ferdig med 7, eller gjerne 10, sorter, og de har sørge for at ikke julebelysninga kortslutter kretsen i år også.

Jaja! For min del er vi ikke kommet lengre enn til august. Det kan fortsatt bli noen fine dager, og det blir mer levelig ute etter hvert som mygg og knott tar vinterferie. Om høsten går det jo etter hvert an å være ute, uten å se ut som om man har fått røde hunder etterpå, fordi mygga har hatt atter et festmåltid på din bekostning. Skal tro om det å gå tur i Nord Norge midsommers kan sidestilles med årelating???

Jeg har enda 2 uker igjen av ferien. Takk og pris for det! Likevel er det litt greit at ting på et tidspunkt kommer i gjenge. En skal igjen få dra seg ut av senga for å slepe skrotten inn i dusjen, i håp om å skremme den våken med de første strålene fra dusjen. En skal igjen bryne hjernen sin, som ikke har hatt mer trim enn krimromaner om Harry Hole. Godt man har noen planleggingsdager, slik at en kommer seg på kanal til elevene strømmer på.

Sett deg ned! Ta deg en solid kopp kaffe! Les ei god bok! Dull litt ekstra med ungene og din kjære. Det kommer fort nok en dag da du nærmest må planlegge og sette av tid til slikt mellom fotballkamper, treninger, møter og alle andre ting som du bare MÅ gjøre.