Nordmannsen

I dag benker vi oss forran TV, for å se Eurovisjon Song Contest. Dette er programmet vi harter å elske - og elsker å hate. Det er litt flaut (faktisk ikke så lite) å si at man har hatt dette som lærdagsunderholdning. Likevel er det en del av folkesjela. Det finnes noen gode innslag innimellom, men jeg kjenner også at jeg kan rødme der jeg sitter i godstolen av enkelte innslag.

Som min mor før meg, ordner jeg til lørdagskos, og er blandt dem som gjør det Nordmannsen gjør en gang i året. Dersom man ikke har fått med seg ESC føler man seg ganske utenfor i den løse samtalen på pauserommet. De hinsides kostymene, programlederne som er dårlige i engelsk, hvordan det gikk med Tudji, er ukens "snakkis". Man kan da ikke sende barneskole - eleven sin på skolen uten at hun har sett klimakset  i dette sirkuset som fra år til år blir mer og mer langdrygt. Det er nesten som barnemishandling å regne.

Om ikke alle innslagene er like gode, kan man få seg en god latter over kostymer, koreografier og håpløse sanger. Dagen etter har i alle fall en av melodiene festet seg til hjernebarken, og skal derfra komme igjen for å terge deg til døde.... Uansett er det kos å gjøre noe sammen, og potetgull og dip smaker godt uansett!

Så mens vi spiser potetgull og hygger oss, tvinger aserbadjansk politi kritiske journalister til å kle av seg og trampe på flagget fra hjemlandet sitt, og eksilaserbadjanere sitter rundt om i verden og gremmes over det glansbildet deres undertrykkende myndigheter forsøker å male for oss....