I går var jeg på sirkus med 10 - åringen min og hennes venninne. Vi sto i lang kø, og betalte 600 kroner for en voksen og to barn på "halv pris" billetter, som forøvrig blir lagt i hver eneste postkasse i hele området.
Jentene strålte av lykke over sukkerspinn og popkorn, klovner og balansekunstnere, samt fire kameler og en elefant. Jeg koste meg i hovedsak over ungene jeg hadde med meg. Selv den godt polstrede rompa mi fikk tresmak av de harde benkene, og underholdningen fenget ikke slik den gjorde før. Selv den store, vakre elefanten, som danset forførerisk med sin herskerinne, var ikke så sjarmerende at jeg glemte at den luktet elefant.
Mens forestillingen varte, lurte jeg på hvor barnet i meg var blitt av. Kanskje er jeg blitt en del av "underholdningsgenerasjonen", der sirkusets magi kan overgås hundre ganger med et aldri så lite filmtriks. Om du ikke liker innslaget i manesjen, kan du ikke zappe videre til neste innslag, eller se favorittinnslaget en gang til. Det holder ikke at trapezkunstneren flyr oppunder taket i sin blinkende drakt, som Buz Lightyear.
Heldigvis hadde jeg to med meg som likevel så magien i det hele, og var imponerte over at virkelige mennesker kunne få til fantastiske ting, og syntes popcornet smakte dobbelt så godt på sirkus som ellers. Deres lystige blanding av sukkerkick, inntrykk og overtrøtthet skvaldret enda i ørene mine da jeg var i ferd med å sovne i går kveld. Om ikke sirkusets magi var like storslått som før, vakte det i alle fall gode minner om overtrøtte, sukkerhypre små jenter som i lang tid skal referere til Buz Lightyear og hender som stinket etter å ha klappet kameler for første gang.
Dette er et sted der jeg kan komme med mine mer og mindre filosofiske vurderinger av det som skjer i livet mitt, eller ting som skjer der ute i verden. Det kan til og med hende det dukker opp en og annen kakeoppskrift.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar