Mitt idrettslige jeg

Jeg har medlemskap på treningssenter - tro det eller ei. Årsaken til at dette ble tegnet er at jeg har forstått at det ikke er sunnt å la seg selv råtne på rot. Med dette i bakhodet begynte jegå tenke på hvilke alternativer for fysisk utfoldelse som kunne passe for meg. All utenomdørs aktivitet ble eliminert i første runde. Jeg er nemlig ikke så innmari gla i frisk luft. I alle fall ikke på de breddegrader jeg bor. Dessuten liker jeg ikke regn, vind, mygg, kulde, fluer og så videre.... Treningssenter ble da tingen. Der kan du betale mange penger, men har i det minste et kort som sier at DU er medlem. Det betyr at DU har intensjoner om å bli sprek en eller annen gang. Det er tørt og varmt, mygg og fluefritt, og om du er interessert kan du delta på timer der noen er betalt for å piske den late ræva di rundt i en time.

I det siste har jeg vært flink til å benytte medlemskapet mitt. Da jeg kom hjem fra ferie var det bare å innse det. Jeg har knapt beveget på meg på flere måneder, og jeg er skyldig kondis, dersom det er mulig. Taktikken min er intervall - trening på tredemølla. Dette må se ganske kronisk ut for alle disse unge, spreke jyplingene som beundrer seg selv, og blondina på nabomølla mens de sammenligner bicepsen sin med treningskompisens. Det starter ganske bra. Jeg varmer opp i tre minutter med rask gange. Juhu! Formen er ikke så verst i dag. De tre neste minuttene går heller ikke så verst. Er over i joggemodus nå. Der jeg disser fremover mot et ukent mål tenker nok noen at "dette er for flaut. Hvorfor gjør hun dette blandt folk?" Akkurat dette har jeg bestemt meg for å gi blanke i. Mitt abonnement kostet akkurat like mye som abonnementet til "hva han nå heter". Kanskje til og med mer. Han har sikkert fått barnerabatt.Jeg fortsetter ufortrødent videre mot mitt ukjente mål.

Etter hvert begynner min elendige kondis å vise seg. Selv om jeg puster som en blåhval, fortsetter jeg. Jeg er nemlig ei seig dame - med eller uten dårlig kondis. Svetten siler, og gjennom tåkeheimen følger jeg nøye med på sekunder og kilometer på skjermen forran meg. Selv på slutten av mine 60 minutter, med tunga hengende så langt ned at den holder på å sette seg fast mellom bandet og selve mølla, gir jeg ikke opp. Ansiktet mitt er rødt som en tomat, og jeg er så våt av svette at jeg sikkert må vri meg selv før jeg kan sette meg inn i bilen. JEG HAR OVERLEVD!

Satser hardt på at det går litt lettere neste gang. Det er faktisk slike som meg som trenger treningssentre. Da får det være at de som er så godt trent fra før at de kommer dit for å beundre musklene på seg selv og sine likesinnede, synes at kjærringer som meg ser komiske ut når vi inntar tredemølla; så det så! Nå kan jeg sitte og nyte min gode samvittighet, og knapt tenke på gangsperra som sikkert kommer sigende i løpet av natta. Om to dager tenker jeg meg tilbake for å få "sprekisene" til å rødme på mine vegne, og sørge for at noen kan få seg en god latter.....