Halloooooo?!

Da var konfirmasjonshelga over. Gjestene har dratt hjem, og det meste av de fjorten kakene er fortært. Man kan sette seg ned uten å tenke på petrolfarget bordpynt, hvorvidt det er noen som skal ha mat, hvem som skal dusje først eller sist, eller om vi har husket tilstrekkelig med toalettpapir. En kan springe naken rundt i huset (om en har slike lyster). Tanken på å sette seg ned i en stol og bare gjøre "ingenting"er forlokkende.


På den andre siden har man møtt mennesker en setter pris på, og som man vet med sikkerhet at man ikke får møte igjen på en stund. Man har fått seg mange gode lattere, opplevd at gjestene har hygget seg, og at de faktisk har satt pris på at du sto til midt på natta og laget ostekake. De møter igjen folk de ikke har sett siden forige barnedåp, bryllup eller begravelse i familien. Da ser man at det var verd uker med kakebakst og planlegging.


I konfirmasjonen oppdager du at du blir mer og mer lik din mor. Du tørker tårer under talene, og din egen sønn taler slik at ikke et sete er tørt - eller noe i den duren.... Det er fint å samle mennesker som man vet heier gutten din framover, og som skal være hans medspillere og sikkerhetsnett i fremtiden. De viser at de setter pris på ham med å fortelle pinlige historier fra hans barndom, og avdekker at man også har mye å lære av sine barn.


Alt er over. Du puster ut og kjenner at du har krampe i leggene etter gårdagens maraton - økt. Det har med ett blitt så stille at du hører mygga suse, og det er ingen latter som overdøver den. Praten er erstattet med duren fra vaskemaskin og oppvaskmaskin, og du har egentlig bare lyst å springe ut på trappa og be gjestene om å snu - Det er da litt kake igjen..... Halloooooo!

Hvor legger man lista?

Mang, spesielt kvinner, er kjente for å legge lista høyt. Vi legger den gjerne så høyt at vi aldri riktig helt når opp til den. Dette medfører igjen at vi alltid kan være litt irriterte over at ting ikke gikk helt slik som vi hadde tenkt oss. Med andre ord; vi setter oss selv i en sårbar situasjon. Vi tror at "alle andre" legger lista like høyt. Da er det jammen mange nesten, men bare nesten, fornøyde kvinner rundt omkring. Alle oss som aldri fikk gjort den siste finpussen, gjort ting helt klappet og klart til gjestene kom, vaska rundt alle rom hvert år, eller bakt den ekstra kaka. Innerst inne vet man at det går bra, og at det er folkene og humøret som bestemmer om festen blir vellykket eller ikke. Det har lite å gjøre med om bestikket på bordet ligger i vater, eller om det er 10 eller 11 kaker å velge mellom.

I år har jeg en drøm om å senke lista litt. Det vil ikke si at jeg skal slutte å streve mot å bli et bedre menneske, få ting til litt bedre enn sist, eller la ting skure og gå. Jeg tror man blir mer fornøyd med seg selv dersom en ikke har ambisjoner om det absolutt ultimate. Tenk å kunne si til seg selv litt oftere: "Jeg nådde målet!" Eller av og til kunne få følelsen av å ha nådd lengre enn det man trodde. Ut fra egen erfaring ser menn ut til å gjøre dette med stil. De søker stillinger de egentlig ikke er kvalifiserte til, med tanken om at; "det kan da ikke være såååå vanskelig." Kvinner ser ut til å ha en innebygd skepsis til at vi er "gode nok" eller "verdige".

Tenk om vi kunne senke skuldrene litt - bare en millimeter eller to. Jeg tror det ville gjort noe med oss......

Forfengelighetens pris

I dag har jeg gått på puter! Det høres sikkert ganske behagelig ut, men den gang ei. Jeg er offer for egen forfengelighet. Dette er det man får igjen for å skulle ta seg ut. Etter å ha sett til at man var presentabel i forhold til det man skulle foreta seg sto man overfor det store valget i en hver kvinnes liv. Nemlig: "Hvilke sko skal jeg ha på meg." Selvfølgelig velger man de som fargemessig står i stil med det man har på seg. Ikke for utfordrende, forenelig med årstid og vær, høye heler for den litt feminine "look", sinnsykt ubehalelige å ha på, med mindre du har tenkt til å sitte stille hele dagen.

"Ja, ja" tenkte jeg. "Det er ei stund siden jeg har hatt dem på. De var da ikke så ille." JO! DET VAR NETTOPP DET DE VAR. På min vei gjennom Storgata forbannet jeg Versache, Dior, Napoleon Bonaparte, og alle andre som har gitt inntrykk av at bratte sko med høye hæler er det eneste saliggjørende. Ikke minst forbante jeg Ellos, som lurer folk til å kjøpe sko på postordre. Det sto ingenting i bildeteksten om at "disse skoene er perfekt for store vannblemmer under beina!" Eller: "Vannblemmene gir deg den ekstra centimeteren du alltid har ønsket deg".

Der satt jeg på fylkeshuset og tellte ned til jeg skulle ta min ekstra centimeter og gå hjem. At jeg ALDRI lærer. Det er mulig at Napoleon hadde behov for den ekstra centimeteren. Jeg er såre fornøyd med mine 163,5. Etter å ha sittet med beina høyt ei stund, og den verste irritasjonen har gått av meg, skal jeg manne meg opp til søndagen. Da skal jeg atter være feminin og ta meg ut, på et annet sett torturmiddel - selvfølgelig med høye heler........

På gamle trakter

Er i Tromsø i kveld, og har brukt en time på å traske rundt i sentrum. Mye er ved det gamle, og byen er lett gjenkjennelig. De gamle bygningene har ikke forandret seg mye, og kunne sikkert fortalt mang en historie om det som har gått for seg i gater og streder.

Måkene i Tromsø gneldrer like ille som før - noe som sikkert kommer til å irritere meg sinnsyk i løpet av natta. Vi er velsignet fri for vårkåte, ampre og overbeskyttende måker i Målselv. Om kapp med de vårkåte måkene skvaldrer og hoier helårskåte studenter og unge fiskere som nettopp har fått lotten sin. Tromsø er definitivt plassen der du kan finne deg en fest når som helst!

Likevel; Tromsø har sin sjarm. Jeg var da en gang en av disse studentene som feiret at enda et semester på universitetet var overlevd uten stryk, Sjønt, noen drakk av den grunn også. Det er en by som pulserer. En by der du kan slå i hjel mange timer med å se ut gjennom et kafe' - vindu, mens du lurer på hvem de er, alle disse travle menneskene som flyr forbi, på veg til eller fra noe.

Kanskje man bare ser byen med et litt mer kritisk blikk enn før. Kanhende fordi man nå er en utenforstående på besøk. Avisartiklene har lagt et gråskjær over byen, og man vet ikke bedre fordi man ikke selv bor her. Godt er det i alle fall å se at studentene er slik studenter var "da jeg var ung". Måker er måker. Og forresten: Jeg haaater måker!

Litt stressa....

Til tross for at jeg tror jeg har rimelig høy toleranse for kaos er det enkelte situasjoner der også jeg lurer på om alle trådene til slutt vil finne sammen, og ting vil falle på plass. Til helga er det konfirmasjon, og jeg skal bort i to døgn. Om firedøgn står gjestene på trappa. De skal fores og underholdes. De skal til og med ha et sted å sove. Selvfølgelig er jeg en smule seint ute.

Jeg arbeider definitivt best under press! Heldigvis har jeg et slags "kart" i hodet over hva jeg må gjøre når, hvordan og hvorfor. For de som står rundt må dette se ganske sykt ut. Mor blir en tornado som springer rundt og gjør minimum tre ting på en gang. I dag har jeg bakt 12 brød, samtidig som jeg har strøket fire maskiner klær, ryddet det mest kaotiske rommet i huset, vasket og hengt opp klær, og skrevet en halv konfirmasjonssang, laget middag, hatt gjester i en time, samt hjulpet poden til å finne ut hva han trenger til fem døgn i arbeidsuke i nabokommunen og organisert mørkeloftet. Det er som om min "indre blekksprut" viser seg.

Som regel viser det seg at gjestene ikke drar fingeren langs toppen av dørlista for å se om du har tørka støv. Du får skryt for de åtte kakene du har bakt, og gjestene ler av sangene du skrev, om ikke annet så av ren høflighet. Sannsynligheten for at gjestene vil kose seg stor, fordi du selvfølgelig har invitert de familien setter pris på.

Moralen er: Slapp av menneske! Alt ordner seg :-)

Eksamenstid

I disse dager sliter elever, rundt om kring i det ganske land, med muntlig eksamen. De skal, for siste gang i denne runden, vise hva de er gode for i avgangsfagene. De kan ikke engang øyne håpet om å slippe, fordi lærerne har godtatt ny tariffavtale. Møkkalærere! tenker de nok.

Selv om de gjerne får vite tema for oppgaven sin to dager på forhånd, er nervene som spaghettimiddagen din når du har glemt å ha salt eller olje i vannet. Sommerfuglene er på størrelse med flygeøglene fra jura - tiden, og hodet er fullt av alt du burde / skulle/ kunne ha med i oppgaven. De har hørt skrekkhistoria om "ugla" som satt og tittet over brillene, mens hun spurte de nærmest gråtende elevene om ting de ikke kunne, og om powerpointen som hare ikke ville fungere da de trengte det som mest. Det er ikke måte på!

Selvfølgelig er det fint vær når det er muntlig eksamen, og vennene møtes for å hygge seg på ettermiddagene. Det slår ALDRI feil. Eksamenselevene svetter av helt andre årsaker enn solsteik. De psyker seg opp, eller ned, til den dagen der alt må klaffe for å få en god karakter på vitnemålet.

Heldigvis går det aldeles strålende med de aller fleste, og mange får en helt ny følelse av mestring. Det er kun en ting jeg må beklage til de jeg skal være sensor for i framtiden: Jeg kan ikke noe for at jeg ser ut som ei ugle, selv uten briller......

Gulrotkake

Det er helt fantastisk med ferie. Men ferie betyr også at man skal ta avskjed med elever som man i løpet av året har knyttet seg til og som man har lært å sette pris på. Nå skal de videre ut i verden, og man ønsker dem all mulig lykke til på ferden.

Har lovet elevene mine kake i morra. Ei som alltid gjør susen er gulrotkake. Lettvindt å lage, og alltid vellykket. Her kommer oppskrifta. Den passer til ei stor langpanne.

Gulrotkake
8 egg
5 dl sukker
8 dl hvetemel
4 ts natron
4 ts bakepulver
4 ts kanel
4 ts vaniljesukker
5 ts matolje
12 dl revet gulrot (Dette tilsvarer ca. 1 pakke gulrøtter)

Pisk sammen egg og sukker og tilsett resten.
Stekes på 175 grader nederst i ovnen i ca. 45 minutter

Glasur:
200 g Tine smøreost med mandarin og ananas, romtemperert
120 g margarin, romtemperert
7.5 dl melis
5 ts vaniljesukker

Glasuren smøres på når kaka er kald.
Vel bekomme!