Halloooooo?!

Da var konfirmasjonshelga over. Gjestene har dratt hjem, og det meste av de fjorten kakene er fortært. Man kan sette seg ned uten å tenke på petrolfarget bordpynt, hvorvidt det er noen som skal ha mat, hvem som skal dusje først eller sist, eller om vi har husket tilstrekkelig med toalettpapir. En kan springe naken rundt i huset (om en har slike lyster). Tanken på å sette seg ned i en stol og bare gjøre "ingenting"er forlokkende.


På den andre siden har man møtt mennesker en setter pris på, og som man vet med sikkerhet at man ikke får møte igjen på en stund. Man har fått seg mange gode lattere, opplevd at gjestene har hygget seg, og at de faktisk har satt pris på at du sto til midt på natta og laget ostekake. De møter igjen folk de ikke har sett siden forige barnedåp, bryllup eller begravelse i familien. Da ser man at det var verd uker med kakebakst og planlegging.


I konfirmasjonen oppdager du at du blir mer og mer lik din mor. Du tørker tårer under talene, og din egen sønn taler slik at ikke et sete er tørt - eller noe i den duren.... Det er fint å samle mennesker som man vet heier gutten din framover, og som skal være hans medspillere og sikkerhetsnett i fremtiden. De viser at de setter pris på ham med å fortelle pinlige historier fra hans barndom, og avdekker at man også har mye å lære av sine barn.


Alt er over. Du puster ut og kjenner at du har krampe i leggene etter gårdagens maraton - økt. Det har med ett blitt så stille at du hører mygga suse, og det er ingen latter som overdøver den. Praten er erstattet med duren fra vaskemaskin og oppvaskmaskin, og du har egentlig bare lyst å springe ut på trappa og be gjestene om å snu - Det er da litt kake igjen..... Halloooooo!