"Your home is where your heart is"

En eller annen vis person har en gang sagt, på engelsk, at : "Home is where your heart is." Jeg har mange ganger prøvd å forklare dette, både for meg selv og andre. Etter utsagn som: "Hvordan i all verden kan du trives der oppe i furuskogen, du som kommer fra kysten?" Eller: "Føler du ikke at skogen holder på å kvele deg?"

Jeg har aldri forstått disse som er så stedbundet. Selvfølgelig er jeg glad i havet, og det er knapt noe som er så vakkert som havet når det smyger seg langs båtripa en sommerkveld, eller når det buldrer og fråder midtvinters. Dette er likevel bare enkeltstående opplevelser. Dessuten er det ikke lengre enn en halv times kjøring, så kan jeg se så mye hav jeg bare orker, både sommerstid og midtvinters.

På den andre siden har jeg da annet å fylle dagene med enn å sitte å glo på en furulegg! Jeg skulle faktisk ønske jeg hadde litt mer tid til akkurat denne "furulegg-tittinga" innimellom. Kanskje jeg skal ta dette litt mer seriøst når jeg en gang blir pensjonist. Hverdagene er fulle av alle mulige, mer og mindre givende, aktiviteter. Så lenge man har barn, mann, venner, hobbyer og jobb, er det knapt så man får døgnet til å rekke ihop. Dersom noen har et par timer ekstra i døgnet å selge meg; ta gjerne kontakt!

Å høre hjemme kan være så mangt. Jeg vil si det er å være omringet av de du er glad i, uansett hvor det er. Det innebærer å ha en følelse av å komme hjem til sitt eget rot, og kunne være seg selv med de vaner og uvaner man har. Det er å ha en base, der man kan slappe av mellom slagene. Der en har en viss påvirkning på hva som skjer, og når det skjer.

Hjemme for meg er der jeg føler meg trygg, og der jeg kan hente energi. I dagens motoriserte samfunn er det da ingen problemer med å oppsøke, nyte, og lagre steder en synes er vakre. Kanhende blir jeg til og med rik en gang, og kan få meg et lite krypinn i ei fjære et eller annet sted. Pr. i dag er hjemmet mitt der hjertet mitt er, og sammen med de jeg setter aller mest pris på.

Så hatten passer

I hverdagen min innehar jeg mange roller på en gang.

Jeg starter dagen som mor og kjæreste. Mine omgivelser er fullt klar over at "morgen - mor" og "morgen - kjæreste" ikke har de samme karaktertrekk, eller forventninger til omgivelsene som "ettermiddags - mor / - kjæreste". Denne versjonen er fortsatt like glad i mann og barn som den andre, men er mer var for lyd og mas.

Fra klokka 07.30 har jeg tatt lærerhatten på. Lærerhatten har mange av de samme trekkene som mammahatten, fordi man knytter bånd til, - og stadig vil det beste for elevene man omgås. Lærerrollen er også vidspent. En skal kunne forklare på mange nivåer, og med mange "stemmer" uten å bli schitzofren. Det elevene ikke kan av ord må forklares med tegnspråk og dramatisering. Med andre ord er man litt skuespiller, i tillegg til tolk. For elever som ikke har det så greit, skal man være tålmodig og forståelsesfull. Dette er med andre ord ikke bare, bare å fylle lærerrollen.

I det man trer inn skoledøra skal man også ha på kollegahatten. Her kan man få brynet fagmennesket i seg, men kan argumentere i søkk og kav for egne standpunkt, av og til få gehør, og av og til føle det som om man "er det eneste mennesket i verden som har forstått noe som helst". Man kan også suge til seg ny kunnskap fra dyktige kolleger, og få tips som gjør at man plutselig får nye briller på ting man trodde man forsto.....

På ettermiddagen blir det enda flere hatter som skal på: I tillegg til mamma -, kjæreste-, lærer (som tar jobben med seg hjem)-, tae kwon do mamma -, og "surrogatmamma for besøkende" - hatten, har jeg også en ex - hjelm. Trenger den jammen til tider.

Nå er det kveld. Jeg har tatt av alle ovenfornevnte hatter, samt datter -, søster - og venninnehatten og tatt på "Karina kobler seg ut av verden" - hatten. Her er det også lov med grønn ansiktsmaske, varm te, internett - surfing, og skrå blikk på verden.

Med så mange roller er det ikke rart man går i surr iblandt, og til tider blir hodet tungt av å bære mange hatter på en gang. Da hender det man blir frustrert og gir noen inn så hatten passer.....

Redd menig Sørfjordnes!

Da har jeg vært på årets team - building på jobben min. I år gikk man for en lavbudsjett - variant. Det vil si: vi droppa Cominor. Etter arbeidstid, da elevene var sendt hjem barka det løs. Ut fra at kun et fåtall av personalet (les 2 stk.) hadde det i forkant versert mange luftige forslag om hva som skulle foregå i år. Et av de heiteste tipsene gikk på at vi skulle padle kano på Målselva, da det sto på pakkelista at vi måtte ha med tørr truse, andre klær som tålte vann, og som man ikke var redd for.

På apostlenes hester vandret vi ned til nærmeste militærleir, og ble vel tatt imot av noen unge jyplinger med fjeset fullt av kamo - stift. Vi skulle utfordres til samarbeid rundt forsvarets hinderløype. To lag skulle konkurere mot hverandre, og samarbeid var cluet. Stakkars kolleger!

Så begynte det å regne!!!! Ikke bare litt regn, men skikkelig sommerregn. De fleste innså da at man bare skulle glemme å berge maskara og hårsveis. Etter å ha klart de første hindrene fint, hadde jeg bevist for meg selv at jeg kunne både klatre i bildekk, og fire meg ned jernrør. Lav åling i gjørma må være bra for tennene. Sanda/gjørma du får i kjeften polerer vekk plakk fra siste måltid, og etterlater munnen ............ full av gjørme.

En av mine kjære kollegaer kan muligens komme i klammeri med kona, fordi han mest sammsynlig har mønsteret fra mine joggesko trykket i blått på låret sitt. Galant som han er kunne jeg tråkke på han for å komme over høye forseringer, og dem var det mange av. Han må ha reine jentetråkket på dette låret. Dersom samhold var kluet, hadde jeg et flott lag! Det er ikke bare å dra med seg gjennom løypa slike som meg. Med med en nyvunnet mestringsfølelse kunne jeg tømme joggeskoene mine for gjørme, og delta på festen. Det er noe helt annet å bli kjent med sine kolleger når de er ute av det vante miljøet. Man oppdager helt andre sider ved folk.

I dag har jeg pleiet mine mange - og -førti blåflekker, og vaska klær som var inngrodd i gjørme. Det værste av alt: Jeg ville gjort det igjen :-)!

Tidsklemma

Nå er det lenge siden jeg har skrevet. Dagene ser bare ut til å bli mer og mer hektisk utover høsten. Alle har kommet i gang med sine aktiviteter, og all verdens foreldremøter står i kø. Når det alltid skal skje en rekke ting på ettermiddagen gjør vi som i de finere familier: Vi spiser middag et sted mellom 20.00 og 21.30. Dersom vi skulle spist tidligere ville alltid en eller annen blitt fri for mat, eller blitt for "stinn" til å dra på trening etterpå. For ikke å snakke om at kokken er en forutsetning for at det skal bli varme måltider her i huset - Det vil med andre ord si MEG!

Mellom slagene skal det gjøres lekser. Jeg er forresten veldig flink til å pugge gloser, og lage hvit saus samtidig. Hoderegning og brødbakst går også fint. Ja til og med engelsk, naturfag og RLE går supert til grønnsakskutting. Jeg har alle fingrene i behold enda. Jentungen ser ut til å kose seg med denne typen leksehjelp. Da kan hun knekke eggene for meg mellom delestykkene, og holder dermed ut lengre. Det eneste en må passe på er at det ikke blir for sein. Det er nemlig utrolig hvor morsom den engelske leseleksa kan bli når klokka nærmer seg ni! Vår Herre og hans disipler skulle bare visst hvordan vi lo av dem.

Når kvelden kommer, og en kanskje er ferdig med forberedelsene til neste dags undervisning, kan en pungtere i en stol, og se på et eller anna hjernedødt på TV. Heldigvis hender det at min kjære lapper pungteringen, og har gjort det lille ekstra for deg. Noen ganger er du ikke engang klar over at det var akkurat det du trengte. En kan bli forbløffet over hva de rundt deg egentlig vet om deg.

En er egentlig veldig priviligert som har unger som er aktive og har venner. At en har muligheten til å gjøre noe på fritida selv, og at vi alle er glade for hverandre når vi møtes og spiser fisefin "fortgjort - middag" klokka 21.00

Ut av hvilemodus

Da er planleggingsdagene over, og elevene er tilbake! Ritualet første skoledag er like spesielt hvert år. Lærerne står ansikt til ansikt med elevene, og vi blir målt og veid fra topp til tå. Lurer av og til hva de tenker der de står. Hvilke forventninger har de? Uansett er det bare å håpe at vi i alle fall klarer å innfri noen av forventningene. Dersom man skulle innfri alle elevenes forventninger måtte en mest sannsynlig kunne splitte personligheten sin i tohundreognoeneogfemti på komando. I mitt tilfelle tror jeg dette ville blitt noe rotete, så jeg tror jeg lar det være.

Igjen har jeg stukket hodet ned i læreplaner og bøker, og forsøkt å gjøre meg noen tanker om hvordan jeg best mulig kan gripe dette an. Det ligger mange timers hodebry bak hvert undervisningsopplegg, så her er det bare å brette opp armene, legge en bokperm mot hvert øre, og nesen midt i boka, og håpe at man får noen gode ide'er. Igjen skal man ligge med gullapper på nattbordet. Dersom man ikke har det, blir konsekvensen at man ikke får sove resten av den natta, i redsel for å glemme det geniale en nettopp har kommet på.

Det hender at det en har planlagt ser bedre ut på papiret, enn det er når det skal omsettes i praksis. Enda så mange års erfaring man har, og så godt gjennomtenkt opplegget var, hender det man står der med skjegget fullt av postkasser (eller noe slikt), og en må trå til med det en kan kalle "stunt - pedagogikk". Da jobber hjernen på spreng, og du gjør ditt ytterste for at elevene skal tro at dette er det du har planlagt. En må ha en alminnelig stor grad av kaostoleranse i dette yrket. Selv om du har forberedt en utrolig flott time der elevene skal gjøre oppgaver på data, og du har funnet en rekke kunnskapsfremmende linker der ute i syber space, er det ikke sikkert at skolens tråløse nettverk bryr seg om det! Du kjenner det koker rundt ørene, der du rolig og avbalansrert tar en backupplan ut av bukselomma, BHen eller andre egnede plasser. Du har atter en gang reddet situasjonen. Du er "Superwoman"! Heldigvis har "Superwoman" dårlig hukommelse, og gjentar øvelsen med jevne mellomrom, med vekslende hell. Men! Det er da slik at elevene også skal lære seg å bli tålmodige før de skal ut i verden. Ustabile nettverk er en fantastisk oppfinnelse i så måte.

I kveld skal vi alle gå til sengs mette av inntrykk og opplevelser etter første skoledag. Elevene skal i mange måneder få lov til å diskutere oss ved middagsbordet, og vekselvis fortelle hvor flotte, og hvor idiotiske vi er. Med andre ord: Verden er igjen slik den skal være etter sommerferien.

Komplekser

Vi kan ha komplekser for så mangt. I ungdommen er det få som ikke har noe de ikke liker dersom de kikker seg i speilet. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med at man ser ut som et kunstverk - En ekte Picasso!

Jeg har funnet ut at jeg er veldig moderne. Jeg sagger både her og der! Kanskje det blir litt værre når ikke sagging er så moderne lengre. Huden er ikke lengre så stram som den skulle vært, men Gud forby at jeg skulle finne på å bruke penger jeg ikke har på plastisk kirurgi. Jeg har ingen intensjon om å ha et ansikt som ser ut som om jeg går i en vindtunell til en hver tid. Grevinnearmene mine tror jeg også jeg skal la være - vinger kan være kjekt å ha en vakker dag. Dessuten høres det så fornemt ut med grevinnearmer: "Grevinne Karina". Hmmmm.....

Jeg kom til å tenke på det da jeg farga håret mitt i går: Jaja. Noe må man da gjøre for at man ikke skal avsløre sin egentlige identitet som heks. Alternativt kunne jeg nappet grå hår da de begynte å dukke opp lenge før jeg var 30, men da hadde jeg sett ut som King Kongs rollon før jeg var 35. Det er ikke like enkelt for oss kvinner å vare fjerne restene, slik menn gjør når vikene ser ut som fjorder.

For oss kvinner er det vanskelig å ikke ha komplekser når puppene ser ut som to vrengte bukselommer etter å ha ammet de søte små. Heldigvis finnes det mange vidunderlige BHer som hjelper deg med slikt. Da trenger du ikke bekymre deg før om kvelden når du tar av deg BHen og hepser både pupper og valker med deg til sengs. Det er ikke bra for selvtilliten å kle av seg på badet, og det er en grunn til at damer rundt 40 ikke lengre vil ha ei stor speildør på skyvedørsgarderoben sin.

Så, så, tenåringer. Gled dere: Kompleksene vokser med alderen uansett om Picasso ble genierklært!

Fjols til fjells

Sommeren som aldri kom venta til det ble høst. I det fine været tenkte jeg i min visdom at det kanskje kunne være en ide' å kombinere frisk luft og sol med litt mosjen. Jeg iverksatte planen min: "Sønn ultra" skulle lures vekk fra PCen sin i kjelleren, gubben var ikke like tungbedt da han ble spurt, og beskjeden ble i går gitt: "Vi skal på tur!" Guttungen så tvilende på meg, som om han lurte på om jeg var riktig frisk. Vi snakker her om et kvinnemenneske som nærmest har allergi mot frisk luft, og ikke er kjent for å springe til fjells.

For å gjøre hele seansen mer lystbetont sto jeg opp og lagde omelett som turmat. Vi ordna med kaffe, og jeg rota i det hemmelige lagret mitt etter noe som kunne minne om tru - sjokolade. Guttungen var stadig tvilende. Gubben tenkte sikkert at han fikk smi mens liket var varmt, og motivere meg når jeg først hadde gått til dette skrittet.

Med friskt mot startet ferden opp mot toppen. Tempoet ble holdt nede av meg selvfølgelig, mens guttungen sprang som en hvalp i forvegen, og stoppet stadig for å se om jeg ikke kom etter snart. Formen er vel ikke den beste, og da vi nærmet oss toppen måtte jeg stadig stoppe for å sette tilbake hjertet som holdt på å hamre sin veg ut av brystet på meg. Jeg kom meg til topps uten varige men. I stedet for å tenke: "Den toppen skal jeg på en gang," når jeg kjører forbi Sollitind, kan jeg tenke:"Der har jeg vært!" Til tross for at jeg sikkert må krype på jobb i morra, kan jeg vite med meg selv at jeg klarte det. Det er ikke måte på hva jeg kan få til, med litt ekstra tid - og et par års motivasjon..... Kan til og med hende at jeg finner meg en annen topp jeg skal overvinne - forhåpentligvis ikke så alt for langt fram i tid.

For i dag kan jeg i alle fall sette meg ned med beina høyt, klappe meg selv på skuldra, og tenke: "Ædda, bædda. Det hadde dere ikke sett for dere!"